tirsdag 28. september 2010

Blodsmaken - et blodslit

Siden Altaposten ikke ville legge ut orienteringssaker på nett så får jeg legge det ut selv!


Blodsmaken – et blodslit.

Orientering. Min favorittidrett. Bruke både hodet og kroppen ute i skogen i all slags vær. Hvem bryr seg vel om at det regner? Litt snøvær? Ei iskald myr? Det er jo bare midlertidig. Elsker det.

Jeg er jo et skogens barn, oppvokst langt inni granskauen på Toten. Orientering er et naturlig valg for meg. Lørdag gikk årets sesongavslutning av stabelen her i Alta; Blodsmaken. Selvfølgelig skulle jeg delta! På innbydelsen sto det at fokuset ikke var på at løypa skal være vanskelig, men at den skal være lang – og tung.

Lørdag morgen spretter jeg opp av senga – full av forventning. Jeg kikker på gradstokken, jaja, 3 grader er jo ikke ille. Det er jo oppholdsvær! Jeg kikker mot Kvenvik, der ser jeg så vidt sola. Jeg kikker mot Kviby, mørke og tunge skyer. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Jeg skal bare møte opp på Kaiskuru Nærmiljøsenter og blir kjørt derfra med buss. Krysser fingrene for at vi skal mot Kvenvik.

Bussen svinger til høyre. Mot de mørke skyene. Jeg er egentlig generelt positivt innstilt til Kviby, men akkurat i dag har jeg ikke lyst dit. Pyttpytt, det går nok fint. Jeg har jo ullundertøy! Noen regndråper tåler jeg jo. Dessuten skal jeg jo løpe, og da blir jeg jo varm.

Racerne slippes av nederst i alpinbakken i Rafsbotn, de skal løpe 18 km. Jeg har selv, i et øyeblikks selvinnsikt, meldt meg på i den korteste løypa, den som bare var 6 km lang. På signal starter en flokk langbeinte menn og et par tøffe damer i lange klyv oppover bakken. Phu, glad det ikke er meg. Altså, ikke misforstå, jeg er glad i å være ute i naturen og bevege meg – men å løpe rett opp en alpinbakke?

Selv slippes jeg av i Kviby og får utdelt mine kart der. Sprek som en ungfole springer jeg med lange skritt innover i skogen. Jeg prøver fullstendig å fortrenge det faktum at det regner og blåser. Jeg har ryggen mot fjorden. Jeg ser ikke at de har sluppet ut sauene der. Han blåser kvit, som man sier her i nord.

Det går lett i begynnelsen. Jeg smiler fornøyd. Jeg koser meg. Men – i alle dager, hvor kom den bekken der i fra? Den står jo ikke på kartet… Kanskje… Kanskje det har regna mye i det siste? Jeg studerer bekken. Nei, det ser ut som om den har vært der en stund. Jeg virrer litt rundt mellom trærne, prøver å finne ut av det. Så innser jeg – i all min iver har jeg løpt for langt! Den bekken der, den er faktisk utenfor kartet! Jeg får surra meg tilbake i løypa og finner kjapt posten.

Sceneskifte. Fra et vanlig orienteringskart skal vi nå over på et fjellkart. Et nesten detaljløst kart med ekvidistanse på 20 meter. Det betyr enkelt at det er mye brattere enn det ser ut som. Grønt er der det finnes ei lita bjørk, hvitt er der det er fritt for trær. Jeg speider oppover fjellet, ser på kartet gang på gang og innser at jeg faktisk skal opp på den høyeste toppen! Jeg skal bare litt opp og ned først.

Det er ennå tidlig i løypa og jeg har bra med krefter igjen, så jeg beiner med godt mot oppover de første bakkene. Jeg undrer litt på hvor alle andre har blitt av, vi startet jo samtidig. Vel, de har sikkert tatt noen veivalg som ikke var like lure som mine! Jeg trekker den friske høstlufta godt ned i lungene og setter ned farta. Kan jo ikke ta ut alt med det samme heller. Elegant fortrenger jeg det faktum at jeg i løpet av den neste kilometeren skal gjennom en stigning på over 200 meter.

Av og til kikker jeg litt engstelig oppover. Det er nok ikke så høyt som det ser ut som, trøster jeg meg med. Og slår av til gangfart. Hiver litt etter pusten. Men ved godt mot.

Det var en lang kneik, gitt. Jeg sliter meg oppover. Kjenner etter, kanskje jeg har litt vondt i beinet? Kanskje jeg ikke kan springe helt opp dit? Jeg har jo tross alt fra tid til annen litt trøbbel med beina. Kanskje? Bare tullball. Musklene som begynner å klage. Skjerp deg, Guro, sier jeg. Ta deg sammen og løp litt nå!

En stund klarer jeg å holde fokuset der jeg skal. En høyde der, en elv der, ja – dette stemmer faktisk på en prikk! Lystig hopper jeg over en bergknatt og der ligger posten. Ha! Den fant nok ikke de andre like lett, nei. Elegant som en antilope spretter jeg videre fra stein til stein nedover mot elva. Jeg fastslår at det er mye stein i Kvibyfjellet. Nede ved elva møter jeg igjen flokken fra 18-km, de langbeinte mannfolka sprinter oppover bakken. For nå kommer bakken med stor B. Klatrestrekket, raskeste mann og dame får prikkete trøye her! Det har jeg ingen ambisjoner om. Som tidligere nevnt, jeg har et snev av selvinnsikt. Jeg sender en liten forbannelse til han som har laga løypa, først opp, så ned og så langt inn i granskauen langt opp igjen!

Sliten. Vondt i beina. Regnvær. Vind. Kald. Fryser. Hva er det jeg driver med? Hva i hule heiteste er det jeg holder på med her oppe på et fjell? Jeg har vært her før, på det stadiet hvor hjernen slutter å funke, man mister konsentrasjonen, bommer, fryser, hater orientering, hater livet og vil helst bare legge seg ned i myra for å dø! Hvorfor i alle dager begynte jeg med orientering? Jeg skulle nok holdt meg til turn. Jeg sier alle banneorda jeg kan.

En sjelevenn presser seg oppover bakken. Vi ser på hverandre, men trenger ikke si noe. Vi forstår.

Jeg må stoppe opp. Sjekk den utsikten! I fint vær er det nok en fantastisk utsikt. I regn, vind og lave skyer er det bare en grå grøt. Jaggu elsker jeg Finnmark. Hva skjedde med slake åsrygger og tett skog? Her oppe blåser det jo gjennom marg og bein! Jeg innser at det med utsikten egentlig bare er en dårlig unnskyldning for å stoppe opp. Jeg ser på kartet, jeg ser på fjellet. Mot i brystet, vett i pannen – dette fjellet skal jommen forseres!

Så er jeg der. Endelig. Toppen. Jeg er på toppen! Det er matstasjon på toppen!! Hvorfor har ingen sagt at det var sjokolade der oppe!?! Og saft og bananer og en hyggelig mann med oppmuntrende ord? Jeg føler meg som en litt snurt unge som ikke har blitt fortalt at jeg skulle få sjokolade på toppen. Jeg tar en pause og innser at herfra går det bare nedover. Det er jeg innmari glad for. Jeg putter en håndfull sjokolade i lomma, må ha litt niste sånn i tilfelle…

Jeg er en fjellgeit. I lange klyv nedover bakken. Jeg tryner. Så lang jeg er i myra. Og jeg er ganske lang. Og ganske kald. Og helt alene. Jeg synes egentlig det er topp å være alene i skogen, men innser at når det er fellesstart og de andre ble observert et stykke oppi bakken en stund før, så ligger jeg antageligvis ikke sånn innmari godt an. Jaja.

Jeg sliter meg det siste stykket inn. Beina har blitt bytta ut med to stokker, hodet er en ulldott og retningssansen har forsvunnet. I ørska ramler jeg i mål.

Jeg legger meg rett ut i lyngen. Utslitt. Lykkelig. Jeg er fornøyd med min egen innsats. Jeg har faktisk fullført. Og jeg har skapt vinnere i dag. For om ingen er nederst på lista, så kan ingen vinne heller.

Guro Gjestvang – ikke akkurat skapt for fart, bare skapt for spenning.


lørdag 4. september 2010

Hemmat tæl Toten

Forrige fredag var jeg på konsert i Kautokeino. Det er en artist fra mitt hjemstrøk, som sang på norsk, med mjøsdialekt. Jeg kosa meg med venner og en pils og stemninga var god. Så slo det meg. Hva i alle dager gjør jeg her? Hva er det jeg surrer rundt med her i nord? Er det her jeg hører til? Eller hører jeg til der? På Toten.

Jeg fikk akutt hjemlengsel. Det har jeg ikke hatt på lenge. Jeg har egentlig ikke hatt det så veldig ofte i løpet av de tolv årene som har gått siden jeg har flytta derfra. Men det slo meg hardt. Det er kanskje der jeg hører hjemme? Jeg har reist verden rundt. Jeg har bodd mange steder. Jeg har møtt mange folk. Men jeg har aldri helt følt meg hjemme noe sted. Enda har leta lenge. Jeg har gode venner her i nord. Jeg har en jobb som blir bedre og bedre. Jeg er sjelden alene. Men jeg er ikke hjemme.

Kanskje jeg må dra tilbake til Toten. Kanskje det. Søndagsmiddager med familien, milde sommere. En enkel gutt fra bygda. Jeg er tross alt selv bare ei enkel jente fra bygda.

Mamman min og meg

fredag 20. august 2010

Kjærlighetsråd fra farmor og en mosegrodd peppermø



Min farmor er snart 80 år. Hun har fire barnebarn, men ingen oldebarn. Ingen oldebarn i umiddelbar nærhet heller, men hun har allikevel begynt å strikke babyklær i håp om at noen snart skal komme til verden!

Jeg er eldst, så jeg burde vel vært først ute. Jeg er singel, har vært singel lenge nå. Altfor lenge synes nok farmor. Det er på tide å finne seg en stødig kar! Så hun prøver i all sin omsorg og komme med sjekke-tips til meg. Det lønner seg å være kostbar, sier farmor. Og ikke spise kaker eller drikke fløte, for all del! Det er så mange flotte karer der ute, Guro, hvorfor finner du deg ingen? Spør farmor. Jeg har ikke noe godt svar å gi henne.

Min farmor fikk altså min farfar ved å spille kostbar. Min kjære farfar døde for åtte år siden, farmor er frisk som en fisk fortsatt. Og nå har hun fått seg kjærest! Da må det jo være håp for meg også. De er så søte de to gamle menneskene som har funnet hverandre på tampen av livet.

Så da får jeg vel bare fortsette å sitte her i Bekoskogen da, og være kostbar. Det dukker helt sikkert opp noen, sier farmor. Noen som har lyst til å komme og være kostbar sammen med meg?


Mosegrodd

tirsdag 17. august 2010

Bølle på bakerste rad

Jeg sitter på bakerste rad i klasserommet. Læreren har kobla opp sin pc mot prosjektoren og forklarer noe. Selv sitter jeg på Facebook. Og tenker - dette burde jeg jo ikke gjøre! Jeg har jo undervisning. Jeg må jo følge med. Men jeg sitter på Facebook. Jeg kan jo dette, lærer! Og jeg kan det jo faktisk.

Jeg føler meg som en bølle. En som ikke gjør som jeg selv sier, men som gjør det likevel. Elevene kommer neste uke, mon tro hvor streng jeg skal være på Facebook-bruken?

onsdag 11. august 2010

Sukkersøtt

For noen dager siden skrev min samboerske Liv om nettdating og websider som sukker.no. Hun definerte det som looser-sider og gremmes over at hun har laget profil der. Liv! Jeg er ingen looser! Jeg debuterte med min første profil på nett i 2004, faktisk. For da var det en kompis i den evig-single gjengen som plutselig dukket opp med en kjærest. Som han hadde funnet på nett! Alle gutta løp på nett. Jeg også.

Jeg har møtt mange som jeg har blitt kjent med på nett. Noen ble flyktige bekjentskaper. Noen ble gode venner. Få kjærester, men mye moro! Veldig få loosere, Liv. Allerede i 2004.

Så langt har jeg tre vennepar som traff hverandre på nett. De er nå lykkelige gifte og i gang med produsering av små nettbarn. Det er flere der ute. 43 pr dag. Det er der folk møtes for tiden.

Liv har allikevel noen poeng. Vi er på ustilling. Vi velger et flott bilde og laster det opp og håper at noen liker det de ser. For å være ærlig, jeg leser sjelden det som står på profilen. Jeg ser på bildet. Jeg er egentlig ikke overfladisk og dømmende, men jeg ser på bildene likevel. Velger meg ut en passende fyr og sender av gårde en melding. Men er vi ikke alltid på utstilling da? Om vi går på byen for å sjekke, vi stæsjer oss opp og fremhever våre beste sider. Og skal vi på date - da prøver vi et uvisst antall antrekk før vi finner noe som passer. Førsteinntrykk og sånn. Vi liker jo alle å vise oss fra vår beste side?

Tilbake til sukker.no. Det som er litt merkelig, er at når man kaster seg inn i den verdenen - da er det helt greit å spille på flere hester! Alle sender jo meldinger til flere, helgardering. Det er merkelig. Det er ikke helt meg, liksom. Men moro er det, lell :)



Mormor og meg. Jeg vet ikke hvordan mormor møtte morfar, men det var garantert ikke på sukker.no

tirsdag 10. august 2010

Epleslang

Sommeren er over. En helt analog sommer. Bilferie med mor og far. Hyttetur med mor og far. Middager med farmor og rusleturer med mormor. En analog familiesommer! Fine saker. Rekreasjon og tid til å tenke. For når man er tre stykker på ei hytte på 25 kvadrat og det regner - da får man tid til å tenke! Og jeg har tenkt.

Jeg har tenkt på eplet. Det faller ikke så langt fra stammen, sies det. Så er det kanskje sant? Kanskje bare dette eplet her har har surret rundt i altfor høyt gress til å helt finne retningen til stammen? Men nå er jeg der. I nærheten av stammen min. Jeg skal begynne i ny jobb. Jeg har vel aldri sagt at jeg aldri skal ta en slik jobb, men jeg har vel også alltid tenkt - at det skal ikke jeg hvertfall. Men nå skal jeg bli lærer. Akkurat som pappa. Og farmor. Og to kusiner. Og oldemor også, tror jeg.

Ny høst. Lærinne. Epleslang. Jeg har trua.

tirsdag 29. juni 2010

Ting jeg elsker

Gå barbeint i gresset
Lukten av vår
Lyden av løv som rasler når jeg vasser gjennom det
Nattevakter under stjernehimmelen
Venner som ler
Nakenbading
Ligge på ryggen i snøen og se på snøfnuggene som laver ned
Spille piano i mørket
Familien min
Havet
En god bok
Fuglesang
Bølgebrus
Å bli klødd på ryggen
Skogen