tirsdag 28. september 2010

Blodsmaken - et blodslit

Siden Altaposten ikke ville legge ut orienteringssaker på nett så får jeg legge det ut selv!


Blodsmaken – et blodslit.

Orientering. Min favorittidrett. Bruke både hodet og kroppen ute i skogen i all slags vær. Hvem bryr seg vel om at det regner? Litt snøvær? Ei iskald myr? Det er jo bare midlertidig. Elsker det.

Jeg er jo et skogens barn, oppvokst langt inni granskauen på Toten. Orientering er et naturlig valg for meg. Lørdag gikk årets sesongavslutning av stabelen her i Alta; Blodsmaken. Selvfølgelig skulle jeg delta! På innbydelsen sto det at fokuset ikke var på at løypa skal være vanskelig, men at den skal være lang – og tung.

Lørdag morgen spretter jeg opp av senga – full av forventning. Jeg kikker på gradstokken, jaja, 3 grader er jo ikke ille. Det er jo oppholdsvær! Jeg kikker mot Kvenvik, der ser jeg så vidt sola. Jeg kikker mot Kviby, mørke og tunge skyer. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Jeg skal bare møte opp på Kaiskuru Nærmiljøsenter og blir kjørt derfra med buss. Krysser fingrene for at vi skal mot Kvenvik.

Bussen svinger til høyre. Mot de mørke skyene. Jeg er egentlig generelt positivt innstilt til Kviby, men akkurat i dag har jeg ikke lyst dit. Pyttpytt, det går nok fint. Jeg har jo ullundertøy! Noen regndråper tåler jeg jo. Dessuten skal jeg jo løpe, og da blir jeg jo varm.

Racerne slippes av nederst i alpinbakken i Rafsbotn, de skal løpe 18 km. Jeg har selv, i et øyeblikks selvinnsikt, meldt meg på i den korteste løypa, den som bare var 6 km lang. På signal starter en flokk langbeinte menn og et par tøffe damer i lange klyv oppover bakken. Phu, glad det ikke er meg. Altså, ikke misforstå, jeg er glad i å være ute i naturen og bevege meg – men å løpe rett opp en alpinbakke?

Selv slippes jeg av i Kviby og får utdelt mine kart der. Sprek som en ungfole springer jeg med lange skritt innover i skogen. Jeg prøver fullstendig å fortrenge det faktum at det regner og blåser. Jeg har ryggen mot fjorden. Jeg ser ikke at de har sluppet ut sauene der. Han blåser kvit, som man sier her i nord.

Det går lett i begynnelsen. Jeg smiler fornøyd. Jeg koser meg. Men – i alle dager, hvor kom den bekken der i fra? Den står jo ikke på kartet… Kanskje… Kanskje det har regna mye i det siste? Jeg studerer bekken. Nei, det ser ut som om den har vært der en stund. Jeg virrer litt rundt mellom trærne, prøver å finne ut av det. Så innser jeg – i all min iver har jeg løpt for langt! Den bekken der, den er faktisk utenfor kartet! Jeg får surra meg tilbake i løypa og finner kjapt posten.

Sceneskifte. Fra et vanlig orienteringskart skal vi nå over på et fjellkart. Et nesten detaljløst kart med ekvidistanse på 20 meter. Det betyr enkelt at det er mye brattere enn det ser ut som. Grønt er der det finnes ei lita bjørk, hvitt er der det er fritt for trær. Jeg speider oppover fjellet, ser på kartet gang på gang og innser at jeg faktisk skal opp på den høyeste toppen! Jeg skal bare litt opp og ned først.

Det er ennå tidlig i løypa og jeg har bra med krefter igjen, så jeg beiner med godt mot oppover de første bakkene. Jeg undrer litt på hvor alle andre har blitt av, vi startet jo samtidig. Vel, de har sikkert tatt noen veivalg som ikke var like lure som mine! Jeg trekker den friske høstlufta godt ned i lungene og setter ned farta. Kan jo ikke ta ut alt med det samme heller. Elegant fortrenger jeg det faktum at jeg i løpet av den neste kilometeren skal gjennom en stigning på over 200 meter.

Av og til kikker jeg litt engstelig oppover. Det er nok ikke så høyt som det ser ut som, trøster jeg meg med. Og slår av til gangfart. Hiver litt etter pusten. Men ved godt mot.

Det var en lang kneik, gitt. Jeg sliter meg oppover. Kjenner etter, kanskje jeg har litt vondt i beinet? Kanskje jeg ikke kan springe helt opp dit? Jeg har jo tross alt fra tid til annen litt trøbbel med beina. Kanskje? Bare tullball. Musklene som begynner å klage. Skjerp deg, Guro, sier jeg. Ta deg sammen og løp litt nå!

En stund klarer jeg å holde fokuset der jeg skal. En høyde der, en elv der, ja – dette stemmer faktisk på en prikk! Lystig hopper jeg over en bergknatt og der ligger posten. Ha! Den fant nok ikke de andre like lett, nei. Elegant som en antilope spretter jeg videre fra stein til stein nedover mot elva. Jeg fastslår at det er mye stein i Kvibyfjellet. Nede ved elva møter jeg igjen flokken fra 18-km, de langbeinte mannfolka sprinter oppover bakken. For nå kommer bakken med stor B. Klatrestrekket, raskeste mann og dame får prikkete trøye her! Det har jeg ingen ambisjoner om. Som tidligere nevnt, jeg har et snev av selvinnsikt. Jeg sender en liten forbannelse til han som har laga løypa, først opp, så ned og så langt inn i granskauen langt opp igjen!

Sliten. Vondt i beina. Regnvær. Vind. Kald. Fryser. Hva er det jeg driver med? Hva i hule heiteste er det jeg holder på med her oppe på et fjell? Jeg har vært her før, på det stadiet hvor hjernen slutter å funke, man mister konsentrasjonen, bommer, fryser, hater orientering, hater livet og vil helst bare legge seg ned i myra for å dø! Hvorfor i alle dager begynte jeg med orientering? Jeg skulle nok holdt meg til turn. Jeg sier alle banneorda jeg kan.

En sjelevenn presser seg oppover bakken. Vi ser på hverandre, men trenger ikke si noe. Vi forstår.

Jeg må stoppe opp. Sjekk den utsikten! I fint vær er det nok en fantastisk utsikt. I regn, vind og lave skyer er det bare en grå grøt. Jaggu elsker jeg Finnmark. Hva skjedde med slake åsrygger og tett skog? Her oppe blåser det jo gjennom marg og bein! Jeg innser at det med utsikten egentlig bare er en dårlig unnskyldning for å stoppe opp. Jeg ser på kartet, jeg ser på fjellet. Mot i brystet, vett i pannen – dette fjellet skal jommen forseres!

Så er jeg der. Endelig. Toppen. Jeg er på toppen! Det er matstasjon på toppen!! Hvorfor har ingen sagt at det var sjokolade der oppe!?! Og saft og bananer og en hyggelig mann med oppmuntrende ord? Jeg føler meg som en litt snurt unge som ikke har blitt fortalt at jeg skulle få sjokolade på toppen. Jeg tar en pause og innser at herfra går det bare nedover. Det er jeg innmari glad for. Jeg putter en håndfull sjokolade i lomma, må ha litt niste sånn i tilfelle…

Jeg er en fjellgeit. I lange klyv nedover bakken. Jeg tryner. Så lang jeg er i myra. Og jeg er ganske lang. Og ganske kald. Og helt alene. Jeg synes egentlig det er topp å være alene i skogen, men innser at når det er fellesstart og de andre ble observert et stykke oppi bakken en stund før, så ligger jeg antageligvis ikke sånn innmari godt an. Jaja.

Jeg sliter meg det siste stykket inn. Beina har blitt bytta ut med to stokker, hodet er en ulldott og retningssansen har forsvunnet. I ørska ramler jeg i mål.

Jeg legger meg rett ut i lyngen. Utslitt. Lykkelig. Jeg er fornøyd med min egen innsats. Jeg har faktisk fullført. Og jeg har skapt vinnere i dag. For om ingen er nederst på lista, så kan ingen vinne heller.

Guro Gjestvang – ikke akkurat skapt for fart, bare skapt for spenning.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar