Dagdrømmer på samlebånd

Blodsmaken - et blodslit

2010-09-28T17:35:00.006+02:00

Siden Altaposten ikke ville legge ut orienteringssaker på nett så får jeg legge det ut selv!

Blodsmaken – et blodslit.

Orientering. Min favorittidrett. Bruke både hodet og kroppen ute i skogen i all slags vær. Hvem bryr seg vel om at det regner? Litt snøvær? Ei iskald myr? Det er jo bare midlertidig. Elsker det.

Jeg er jo et skogens barn, oppvokst langt inni granskauen på Toten. Orientering er et naturlig valg for meg. Lørdag gikk årets sesongavslutning av stabelen her i Alta; Blodsmaken. Selvfølgelig skulle jeg delta! På innbydelsen sto det at fokuset ikke var på at løypa skal være vanskelig, men at den skal være lang – og tung.

Lørdag morgen spretter jeg opp av senga – full av forventning. Jeg kikker på gradstokken, jaja, 3 grader er jo ikke så ille. Det er jo oppholdsvær! Jeg kikker mot Kvenvik, der ser jeg så vidt sola. Jeg kikker mot Kviby, mørke og tunge skyer. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Jeg skal bare møte opp på Kaiskuru Nærmiljøsenter og blir kjørt derfra med buss. Krysser fingrene for at vi skal mot Kvenvik.

Bussen svinger til høyre. Mot de mørke skyene. Jeg er egentlig generelt positivt innstilt til Kviby, men akkurat i dag har jeg ikke lyst dit. Pyttpytt, det går nok fint. Jeg har jo ullundertøy! Noen regndråper tåler jeg jo. Dessuten skal jeg jo løpe, og da blir jeg jo varm.

Racerne slippes av nederst i alpinbakken i Rafsbotn, de skal løpe 18 km. Jeg har selv, i et øyeblikks selvinnsikt, meldt meg på i den korteste løypa, den som bare var 6 km lang. På signal starter en flokk langbeinte menn og et par tøffe damer i lange klyv oppover bakken. Phu, glad det ikke er meg. Altså, ikke misforstå, jeg er glad i å være ute i naturen og bevege meg – men å løpe rett opp en alpinbakke?

Selv slippes jeg av i Kviby og får utdelt mine kart der. Sprek som en ungfole springer jeg med lange skritt innover i skogen. Jeg prøver fullstendig å fortrenge det faktum at det regner og blåser. Jeg har ryggen mot fjorden. Jeg ser ikke at de har sluppet ut sauene der. Han blåser kvit, som man sier her i nord.

Det går lett i begynnelsen. Jeg smiler fornøyd. Jeg koser meg. Men – i alle dager, hvor kom den bekken der i fra? Den står jo ikke på kartet… Kanskje… Kanskje det har regna mye i det siste? Jeg studerer bekken. Nei, det ser ut som om den har vært der en stund. Jeg virrer litt rundt mellom trærne, prøver å finne ut av det. Så innser jeg – i all min iver har jeg løpt for langt! Den bekken der, den er faktisk utenfor kartet! Jeg får surra meg tilbake i løypa og finner kjapt posten.

Sceneskifte. Fra et vanlig orienteringskart skal vi nå over på et fjellkart. Et nesten detaljløst kart med ekvidistanse på 20 meter. Det betyr enkelt at det er mye brattere enn det ser ut som. Grønt er der det finnes ei lita bjørk, hvitt er der det er fritt for trær. Jeg speider oppover fjellet, ser på kartet gang på gang og innser at jeg faktisk skal opp på den høyeste toppen! Jeg skal bare litt opp og ned først.

Det er ennå tidlig i løypa og jeg har bra med krefter igjen, så jeg beiner med godt mot oppover de første bakkene. Jeg undrer litt på hvor alle andre har blitt av, vi startet jo samtidig. Vel, de har sikkert tatt noen veivalg som ikke var like lure som mine! Jeg trekker den friske høstlufta godt ned i lungene og setter ned farta. Kan jo ikke ta ut alt med det samme heller. Elegant fortrenger jeg det faktum at jeg i løpet av den neste kilometeren skal gjennom en stigning på over 200 meter.

Av og til kikker jeg litt engstelig oppover. Det er nok ikke så høyt som det ser ut som, trøster jeg meg med. Og slår av til gangfart. Hiver litt etter pusten. Men ved godt mot.

Det var en lang kneik, gitt. Jeg sliter meg oppover. Kjenner etter, kanskje jeg har litt vondt i beinet? Kanskje jeg ikke kan springe helt opp dit? Jeg har jo tross alt fra tid til annen litt trøbbel med beina. Kanskje? Bare tullball. Musklene som begynner å klage. Skjerp deg, Guro, sier jeg. Ta deg sammen og løp litt nå!

En stund klarer jeg å holde fokuset der jeg skal. En høyde der, en elv der, ja – dette stemmer faktisk på en prikk! Lystig hopper jeg over en bergknatt og der ligger posten. Ha! Den fant nok ikke de andre like lett, nei. Elegant som en antilope spretter jeg videre fra stein til stein nedover mot elva. Jeg fastslår at det er mye stein i Kvibyfjellet. Nede ved elva møter jeg igjen flokken fra 18-km, de langbeinte mannfolka sprinter oppover bakken. For nå kommer bakken med stor B. Klatrestrekket, raskeste mann og dame får prikkete trøye her! Det har jeg ingen ambisjoner om. Som tidligere nevnt, jeg har et snev av selvinnsikt. Jeg sender en liten forbannelse til han som har laga løypa, først opp, så ned og så langt inn i granskauen langt opp igjen!

Sliten. Vondt i beina. Regnvær. Vind. Kald. Fryser. Hva er det jeg driver med? Hva i hule heiteste er det jeg holder på med her oppe på et fjell? Jeg har vært her før, på det stadiet hvor hjernen slutter å funke, man mister konsentrasjonen, bommer, fryser, hater orientering, hater livet og vil helst bare legge seg ned i myra for å dø! Hvorfor i alle dager begynte jeg med orientering? Jeg skulle nok holdt meg til turn. Jeg sier alle banneorda jeg kan.

En sjelevenn presser seg oppover bakken. Vi ser på hverandre, men trenger ikke si noe. Vi forstår.

Jeg må stoppe opp. Sjekk den utsikten! I fint vær er det nok en fantastisk utsikt. I regn, vind og lave skyer er det bare en grå grøt. Jaggu elsker jeg Finnmark. Hva skjedde med slake åsrygger og tett skog? Her oppe blåser det jo gjennom marg og bein! Jeg innser at det med utsikten egentlig bare er en dårlig unnskyldning for å stoppe opp. Jeg ser på kartet, jeg ser på fjellet. Mot i brystet, vett i pannen – dette fjellet skal jommen forseres!

Så er jeg der. Endelig. Toppen. Jeg er på toppen! Det er matstasjon på toppen!! Hvorfor har ingen sagt at det var sjokolade der oppe!?! Og saft og bananer og en hyggelig mann med oppmuntrende ord? Jeg føler meg som en litt snurt unge som ikke har blitt fortalt at jeg skulle få sjokolade på toppen. Jeg tar en pause og innser at herfra går det bare nedover. Det er jeg innmari glad for. Jeg putter en håndfull sjokolade i lomma, må ha litt niste sånn i tilfelle…

Jeg er en fjellgeit. I lange klyv nedover bakken. Jeg tryner. Så lang jeg er i myra. Og jeg er ganske lang. Og ganske kald. Og helt alene. Jeg synes egentlig det er topp å være alene i skogen, men innser at når det er fellesstart og de andre ble observert et stykke oppi bakken en stund før, så ligger jeg antageligvis ikke sånn innmari godt an. Jaja.

Jeg sliter meg det siste stykket inn. Beina har blitt bytta ut med to stokker, hodet er en ulldott og retningssansen har forsvunnet. I ørska ramler jeg i mål.

Jeg legger meg rett ut i lyngen. Utslitt. Lykkelig. Jeg er fornøyd med min egen innsats. Jeg har faktisk fullført. Og jeg har skapt vinnere i dag. For om ingen er nederst på lista, så kan ingen vinne heller.

Guro Gjestvang – ikke akkurat skapt for fart, bare skapt for spenning.

Hemmat tæl Toten

2010-09-04T11:26:00.005+02:00

Forrige fredag var jeg på konsert i Kautokeino. Det er en artist fra mitt hjemstrøk, som sang på norsk, med mjøsdialekt. Jeg kosa meg med venner og en pils og stemninga var god. Så slo det meg. Hva i alle dager gjør jeg her? Hva er det jeg surrer rundt med her i nord? Er det her jeg hører til? Eller hører jeg til der? På Toten.

Jeg fikk akutt hjemlengsel. Det har jeg ikke hatt på lenge. Jeg har egentlig ikke hatt det så veldig ofte i løpet av de tolv årene som har gått siden jeg har flytta derfra. Men det slo meg hardt. Det er kanskje der jeg hører hjemme? Jeg har reist verden rundt. Jeg har bodd mange steder. Jeg har møtt mange folk. Men jeg har aldri helt følt meg hjemme noe sted. Enda har leta lenge. Jeg har gode venner her i nord. Jeg har en jobb som blir bedre og bedre. Jeg er sjelden alene. Men jeg er ikke hjemme.

Kanskje jeg må dra tilbake til Toten. Kanskje det. Søndagsmiddager med familien, milde sommere. En enkel gutt fra bygda. Jeg er tross alt selv bare ei enkel jente fra bygda.

Mamman min og meg

Kjærlighetsråd fra farmor og en mosegrodd peppermø

2010-08-20T20:38:00.004+02:00

Min farmor er snart 80 år. Hun har fire barnebarn, men ingen oldebarn. Ingen oldebarn i umiddelbar nærhet heller, men hun har allikevel begynt å strikke babyklær i håp om at noen snart skal komme til verden!

Jeg er eldst, så jeg burde vel vært først ute. Jeg er singel, har vært singel lenge nå. Altfor lenge synes nok farmor. Det er på tide å finne seg en stødig kar! Så hun prøver i all sin omsorg og komme med sjekke-tips til meg. Det lønner seg å være kostbar, sier farmor. Og ikke spise kaker eller drikke fløte, for all del! Det er så mange flotte karer der ute, Guro, hvorfor finner du deg ingen? Spør farmor. Jeg har ikke noe godt svar å gi henne.

Min farmor fikk altså min farfar ved å spille kostbar. Min kjære farfar døde for åtte år siden, farmor er frisk som en fisk fortsatt. Og nå har hun fått seg kjærest! Da må det jo være håp for meg også. De er så søte de to gamle menneskene som har funnet hverandre på tampen av livet.

Så da får jeg vel bare fortsette å sitte her i Bekoskogen da, og være kostbar. Det dukker helt sikkert opp noen, sier farmor. Noen som har lyst til å komme og være kostbar sammen med meg?

Mosegrodd

Bølle på bakerste rad

2010-08-17T10:00:00.002+02:00

Jeg sitter på bakerste rad i klasserommet. Læreren har kobla opp sin pc mot prosjektoren og forklarer noe. Selv sitter jeg på Facebook. Og tenker - dette burde jeg jo ikke gjøre! Jeg har jo undervisning. Jeg må jo følge med. Men jeg sitter på Facebook. Jeg kan jo dette, lærer! Og jeg kan det jo faktisk.

Jeg føler meg som en bølle. En som ikke gjør som jeg selv sier, men som gjør det likevel. Elevene kommer neste uke, mon tro hvor streng jeg skal være på Facebook-bruken?

Sukkersøtt

2010-08-11T13:24:00.004+02:00

For noen dager siden skrev min samboerske Liv om nettdating og websider som sukker.no. Hun definerte det som looser-sider og gremmes over at hun har laget profil der. Liv! Jeg er ingen looser! Jeg debuterte med min første profil på nett i 2004, faktisk. For da var det en kompis i den evig-single gjengen som plutselig dukket opp med en kjærest. Som han hadde funnet på nett! Alle gutta løp på nett. Jeg også.

Jeg har møtt mange som jeg har blitt kjent med på nett. Noen ble flyktige bekjentskaper. Noen ble gode venner. Få kjærester, men mye moro! Veldig få loosere, Liv. Allerede i 2004.

Så langt har jeg tre vennepar som traff hverandre på nett. De er nå lykkelige gifte og i gang med produsering av små nettbarn. Det er flere der ute. 43 pr dag. Det er der folk møtes for tiden.

Liv har allikevel noen poeng. Vi er på ustilling. Vi velger et flott bilde og laster det opp og håper at noen liker det de ser. For å være ærlig, jeg leser sjelden det som står på profilen. Jeg ser på bildet. Jeg er egentlig ikke overfladisk og dømmende, men jeg ser på bildene likevel. Velger meg ut en passende fyr og sender av gårde en melding. Men er vi ikke alltid på utstilling da? Om vi går på byen for å sjekke, vi stæsjer oss opp og fremhever våre beste sider. Og skal vi på date - da prøver vi et uvisst antall antrekk før vi finner noe som passer. Førsteinntrykk og sånn. Vi liker jo alle å vise oss fra vår beste side?

Tilbake til sukker.no. Det som er litt merkelig, er at når man kaster seg inn i den verdenen - da er det helt greit å spille på flere hester! Alle sender jo meldinger til flere, helgardering. Det er merkelig. Det er ikke helt meg, liksom. Men moro er det, lell :)

Mormor og meg. Jeg vet ikke hvordan mormor møtte morfar, men det var garantert ikke på sukker.no

Epleslang

2010-08-10T22:28:00.007+02:00

Sommeren er over. En helt analog sommer. Bilferie med mor og far. Hyttetur med mor og far. Middager med farmor og rusleturer med mormor. En analog familiesommer! Fine saker. Rekreasjon og tid til å tenke. For når man er tre stykker på ei hytte på 25 kvadrat og det regner - da får man tid til å tenke! Og jeg har tenkt.

Jeg har tenkt på eplet. Det faller ikke så langt fra stammen, sies det. Så er det kanskje sant? Kanskje bare dette eplet her har har surret rundt i altfor høyt gress til å helt finne retningen til stammen? Men nå er jeg der. I nærheten av stammen min. Jeg skal begynne i ny jobb. Jeg har vel aldri sagt at jeg aldri skal ta en slik jobb, men jeg har vel også alltid tenkt - at det skal ikke jeg hvertfall. Men nå skal jeg bli lærer. Akkurat som pappa. Og farmor. Og to kusiner. Og oldemor også, tror jeg.

Ny høst. Lærinne. Epleslang. Jeg har trua.

Ting jeg elsker

2010-06-29T21:28:00.002+02:00

Gå barbeint i gresset
Lukten av vår
Lyden av løv som rasler når jeg vasser gjennom det
Nattevakter under stjernehimmelen
Venner som ler
Nakenbading
Ligge på ryggen i snøen og se på snøfnuggene som laver ned
Spille piano i mørket
Familien min
Havet
En god bok
Fuglesang
Bølgebrus
Å bli klødd på ryggen
Skogen

Bygd for fart og spenning!

2010-06-16T12:51:00.005+02:00

Orientering. Min favoritt-idrett. Bruke både hodet og kroppen ute i skogen i all slags vær, hvem bryr seg vel om at det regner? Litt snøvær? Ei iskald myr? Gjørme? Det er bare midlertidig. Elsker det.

Jeg, skogens barn, orientering er et naturlig valg for meg. Jeg braser gjennom et kjærr av undervegetasjon, jeg kjenner brennesla slikke oppover leggene mine, jeg tar sats og hopper alt jeg kan for å komme meg over en vårkåt bekk, elegant som en antilope der jeg griper fatt i et eller annet som ikke er der og faller rett på rompa oppi bekken. Opp igjen. Denne hogstflata er nok ikke merka på. Og det vannet der borte er nok egentlig ei myr. Hm, og den steinen der har nok blitt flytta på av de siste dagers regnvær. Ja, her stemmer alt. Posten skal være sånn ca så i lende. Som positiviteten selv beiner jeg det jeg klarer gjennom kjærret, flyr over bekker, svusjer gjennom blautmyra (og er veldig glad for alle timene vi brukte med høye kneløft på tjukkasen i gymmen på ungdomsskolen - de har gjort meg veldig skikket for løping i myr) og akkurat der er posten! Eller ikke. Kanskje ikke akkurat her da, men litt borti der? Jeg kontrollerer kart og kompass. Joa, den er nok rett i nærheten. Jeg kjemper meg gjennom noen veldig tettvoksende graner. Tenker at her har det nok aldri løpt noen før! Kanskje en grunn til det. Kanskje jeg blir sittende fast inni disse grantrærne som er veldig glade i hverandre. Kanskje jeg ikke kommer meg ut? Kanskje hvorfor-i-alle-dager fant jeg ut at dette var lurt? Jeg sloss. Klorer meg opp og det stikker både her og der. Men gjennom skal jeg! Ekte norsk friluftsungdom, ja. Eller friluftsvoksen kanskje.

Etter mange timer kjemper jeg meg i mål. Joa, jeg har tatt alle postene. Neida, jeg bomma ikke på alle. Ikke absolutt alle hvertfall.

Jeg må nok bare innse en ting. Jeg er nok ikke bygd for fart, jeg er bare bygd for spenning.

Post! På andre sida av myra. Typisk.

Hva skjer a?

2010-06-16T12:26:00.004+02:00

Eksamen er over! Det har ikke vært nødvendig å blogge noe, for det hadde kun dreid seg om pedagogiske teorier og annet pensumstoff. Jeg led av ettervirkninger. Heavy ettevirkninger. Klarte ikke få det ut av hodet! Uansett hva folk sa, så tenkte jeg - aha, men det stemmer jo med den og den teorien, eller hmmm... dette har jeg lært noe om, hva var nå det? Bernstein?

I forigårs skulle jeg begynt på fabrikken. Jeg skulle stilt meg opp ved samlebåndet og plukket brente chips, puttet papp i maskinene, passet på. Men det blir det ikke noe av. Jeg tok meg ferie! For jeg har fått meg jobb fra høsten av, ordentlig jobb! Jeg blir adjunkt faktisk, ved Alta Videregående skole på medielinja. Jeg skal være Ulf et år. Det blir store sko å fylle. Men Ulf skal ut å seile! Heldige Ulf.

Vel, ingen samlebånd - men man har vel ikke sluttet å dagdrømme likevel?

Om skogen

2010-06-04T10:15:00.004+02:00

Jeg vokste opp i skogen. Jeg vokste opp med skogslyder. Sauer som breka, fugler som kvitra, tretoppene som susa. Stillhet. Jeg elsker skogen.

Havet. Jeg bodde på havet et år. Og når båtet skar gjennom vannet, Victor styrte, morilden glitra i bruset rundt båten og månen og stjernene skinte. Stillhet. Jeg elsker havet. (På en god dag, havet kan være et helvete også - men det velger jeg å fortrenge akkurat nå!)

Hjemme. Alta. Stille småby? Når jeg skal legge meg holder rånerene leven nede på Altas kulteste parkeringsplass (sånn ca nesten rett under soveromsvinduet mitt), når jeg skal unne meg noen timer ekstra søvn på morrakvisten (siden jeg satt og leste til langt på natt i går) så våkner jeg av barnehagebråk. Misliker.

Begynner jeg å bli folkesky nå, mon tro?

Om å ta farvel

2010-05-31T22:06:00.004+02:00

Mennesker går inn og ut av livene til hverandre. Noen er man glad for at kommer, og noen er man glad for at går. Og noen går uten at en er glad for det, eller kommer uten av man ønsker det.

Jeg har møtt veldig mange bra mennesker i livet mitt. Jeg har mista mange bra mennesker. Jeg har flytta. Jeg har slutta. Jeg har reist. Jeg har vokst. Noen har glidd bort. Gamle klassekamerater. Flyktige bekjentskaper. Seilere. Menn. Noen har jeg latt gli bort. Noen røskes fra en og noen tar man høflig farvel med.

Men innerst inne i meg har jeg en collage, full av vakre mennesker. Det er alle de gode jeg har møtt. De bærer jeg med meg.

Takk.

2010-05-27T10:54:00.005+02:00

I vinter lærte jeg et nytt ord. Jeg kan jo ganske mange ord allerede, men det er jo alltids fint med noen nye! Det var Lise som lærte meg det. Hun skrev det i Facebook-statusen sin. PROKRASTINERER. Jeg måtte selvfølgelig slå det opp:

Prokrastinering er et uttrykk innen psykologien som innebærer fremskyving eller unnvikelse av en handling som skal avsluttes. Dette innebærer at fokus forflyttes til andre handlinger som vil føre til at personen ikke får utført sitt opprinnelige arbeid. (Fra wikipedia)

Eksamen? Neida... det er jo 12 dager til, en evighet!

Om å gjøre seg interessant på Facebook

2010-05-25T11:33:00.006+02:00

Hva skal jeg skrive på statusen min i dag, mon tro? Det må jo være no veldig interessant som gjør at alle stopper opp og leser og tenker at - ja, denne jenta her, hu er kul og vet hva hu driver med! Det er jo det vi tenker alle sammen, ikke sant?

Jeg har jugd. Jeg har lagt ut noe på Facebook som ikke er helt sant. På en måte var det ikke usant heller, bare litt. Telefonnummeret fra armen. Den mystiske mannen. Han finnes, dessverre, ikke. Noen skrev et telefonnummer på armen min på tull. Så la jeg ut noe om det på Facebook. Og fikk et uendelig antall kommentarer! Jeg fikk lyst til å leke litt. Hvor lite/mye kan jeg skrive om det her, før noen tror jeg har noe på gang? Et par tvetydige statusmeldinger, og noen som surrer seg inn på bloggen min. Jeg fikk overraskende mange spørsmål om hva som skjedde og hvem denne mystiske mannen var!

Jeg kunne skapt meg ett nytt liv på Facebook, sånn uten egentlig å si noe. Et veldig spennende og interessant liv, faktisk. Men å fortelle verden at jeg våkner opp med et telefonnummer og ikke husker hva som skjedde, det er i grunnen langt over min private grense!

Beklager folkens, jeg lurte dere. Men jeg har masse ledig plass på armene om noen skulle ha lyst til å prøve seg :)

I dusjen

2010-05-25T10:23:00.001+02:00

Når jeg står i dusjen tenker jeg mye bra. Når jeg skal skrive det ned har jeg glemt det. Men det var nok veldig bra! Helt sikkert.

SMS-sjekking, telefon-sjekking og anna type sjekking

2010-05-22T10:56:00.008+02:00

Jeg sitter med mobilen og det tikker inn en melding. Hva skal man svare? Pønsker. Må hvertfall ikke svare med det samme, da virker man jo desperat. Dessuten bør jeg iallefall ikke sende den første meldingen, da virker jeg hvertfall desperat! Og det liker jo ikke menn. Menn liker å jakte. Urinstinktet. Så man må bare skrive litt sånn tvetydige meldinger. Jo... kanskje, ja... får se... For å gjøre seg interessant.

Hvordan gjorde de ting før mobiltelefoner og internett kom inn i verden. Ringte de til hverandre??? Skrev de brev? Ser man en bra fyr nå....njaa... får begynne med å adde han på Facebook, kanskje. Så kanskje man tilfeldigvis har fått tak i telefon-nummeret. Sende en sånn tja, kanskje atte dersom så ja.. med det obligatoriske ;) til slutt - Sånn at han ikke helt vet hva man mener. Viktig! Så sitter man der og glor på telefonenen. Hvorfor skjer det ingenting? Kanskje den ikke virker? Kanskje hans ikke virker??? Jo, det er nok det. Telefonen hans virker ikke, det er derfor han ikke svarer. Eller kanskje, kanskje han ikke vil svare??? Nei, det kan ikke være sant. For i den forrige meldingen så skreiv han at.. Og sånn sitter man. Går gjennom meldingene, tolker og tolker. Hm, kanskje han mente det? Eller kanskje ikke? Eller siden han...? Jo, helt sikkert. Eller kanskje?

Jeg er bare ei enkel jente fra skogen, jeg. Skulle ønske noen kunne si: Hei, jeg liker deg! Liker du meg?

Smart student?

2010-05-20T13:06:00.003+02:00

En gang leste jeg i en avis: Studenten leser og leser, og jo mer han leser jo mer innser han hvor lite han kan!

Det er akkurat sånn det er. Jeg leser så det freser, men synes ikke at jeg blir så innmari mye klokere av det. Spansk skriftligeksamen i morra. Satser høyt. Men er dere klar over at spansk har ti forskjellige verbtider? Og de bøyes i tall også, så det blir altså 66 forskjellige varianter av samme verb! Og for ikke å snakke om de sterke verbene. Men så kommer trøblet. Bråkemakerene. Urokråkene. De som ødelegger en ellers helt fin setning med masse fine verbbøyinger. PREPOSISJONER! Jeg hater preposisjoner. Ja, det tror jeg faktisk at jeg gjør. De hopper rundt føttene mine som små udyr det er umulig å fange! Æddabædda. Jeg blir sprø. I det minste litt forvirra. Jeg prøver alt jeg kan å få dette inn i hodet, men det vil ikke inn! De vil være ute i det fri! Preposisjoner og verb og artikler, både bestemte og ubestemte - de vil være fri! Det er sommer, slipp oss ut! Neineinei, sier jeg. Hold ut litt til da, værsåsnill! Eksamen er i morra, bare sitt helt stille inni hodet mitt og fortell meg hva som er riktig. Noen pliktoppfyllende regelrette verb setter seg stille ned, en og annen artikkel, men preposisjonene - neida! De bråker og bøller, skriker som måker og har svarte, skarpe kanter som skraper opp innsiden av hjernen min.

Ja til en preposisjonsløs verden, tenk så enkelt alt kunne blitt!

Du jeg her nå ;)

Pappa'n min er grei, han!

2010-05-19T17:54:00.005+02:00

I dag har jeg hatt muntlig eksamen i spansk. Det gikk så der. Jeg sto, og det er jeg jo fornøyd med - men jeg synes sensoren var litt streng. Jeg var jo myyye flinkere enn det han påsto! Så jeg var litt skuffa. Jeg subba meg hjemover og ringte pappa. Pappa vet hva en god pappa skal si. Selvfølgelig var sensoren *** (sensurert)! Selvfølgelig skulle du hatt bedre! Selvfølgelig.... (sensurert)... Jeg gråt en skvett. Selvfølgelig er det helt naturlig at du er skuffa nå. Pappa'n min er lærer og vet nok mye om skuffa elever. Jeg snufser. Ta den en øl, sier pappa. Eller var det jeg som sa det? Han var hvertfall enig. Uansett hvordan det hadde gått så hadde jeg helt klart fortjent en øl!

Så jeg tok en øl. Så ble alt litt bedre. Ikke på grunn av øl'en altså. Fordi pappa'n min vet hva han skal si når jeg trenger det. Selv om jeg snart er 32. Kanskje for gammal til å ringe hjem og sippe når ting går meg i mot? Men det gjøre ikke noe. Ifølge mor så vil jeg alltid være ungen. Og nå kommer snart ungen hjem igjen :)

Min aller beste pappa

Utskremt journalist

2010-05-16T21:47:00.006+02:00

I dag ble jeg oppringt av nasjonalt tv. Jøss, tenkte jeg. Hva gjorde jeg i går? Det var andre gangen jeg tenkte det på en uke..! Men jeg hadde ikke gjort noe av nasjonal interesse i natt. Heldigvis får man si. De trengte noen til å intervjue politiet i forbindelse med en tragisk ulykke. Hun hadde spørsmålene klare, så det skulle ikke være noe problem. Jeg hentet utstyr og gikk til politihuset. Der var det ingen. Jeg begynte å ringe rundt. Fant ut at det var et møte et sted. Dro dit. Der møtte jeg en medtatt gjeng. Tydelig preget av situasjonen. Og jeg skulle stikke et kamera opp i ansiktene og spørre om hva som hadde skjedd. Ekkelt. Jeg følte meg som en kikker som skulle fråtse i andres elendighet. De var forståelig nok ikke så interessert i å si noe. Jeg gikk og snakket med noen andre. Jeg kommer fra en nasjonal tvstasjon, sa jeg. Om blikk kunne drepe. Damen i resepsjonen skulte olmt, gå ut og vent. Hun kom etter, vi har ingenting å si deg.

Jeg følte meg slem og ond. Jeg tenkte at jeg var glad for at jeg tok pedagogikk i stedet for journalistikk. Har det egentlig nyhetsverdi å ha nærbilde av en gråtende redningsmann? Et sjokkert vitne. Det er vel ingen som ikke forstår at det tar på å være vitne til en alvorlig ulykke? Selvfølgelig er det av interesse hvordan det går med de involverte. Hva skjedde? Kan det forhindres i å skje en gang til?

Det som skjedde er en tragedie. At folk får vite om det kan gjøre at de tar egne forholdsregler selv. Det er bra. Men å stikke et kamera opp i ansiktet til noen som var der og så det, det har jeg ikke lyst til å gjøre igjen.

Sommerfuglen symboliserer forandring og overgang i mange kulturer,
la oss håpe på det beste
(bildet er hentet fra www.alternativ.no)

Livet i perspektiv

2010-05-15T14:29:00.000+02:00

For noen år siden ringte min mor til meg og sa: "Du har fått en søster!" Jeg må jo si at jeg ble litt overrasket. Jeg hadde ikke hørt noe om at min mor var gravid i det hele tatt, ikke at de hadde tenkt å få flere barn! "Hun er 15 år og heter Natalia" sa mor.

Natalia trengte et sted å bo, så hun flyttet inn hos mine foreldre. Hun satte livet mitt i perspektiv. Jeg hadde i grunnen ikke tenkt så mye over min familie-situasjon. Mor og far er fortsatt gift, jeg har en søster, vi har hatt hund og katt og en lykkelig barndom uti skogen vår. Jeg hadde kanskje tatt det for gitt. Så kom Natalia. 15 år med en historie ingen 15-åring har fortjent. Og jeg innså. Fysøren så heldig jeg er! Jeg er vokst opp i et perfekt, harmonisk lite hjem. Jeg har aldri hørt mine foreldre krangle. Selv har jeg jo krangla en del med begge to, men det er vel helst ganske normalt! Jeg har aldri følt meg utrygg. Jeg har visst at de er der for meg. Selv når jeg er godt over 30 og blakk! Hadde jeg sagt - jeg trenger noen nå, så hadde en av de satt seg på flyet til Alta med det samme.

Jeg er så heldig som har en sånn familie. Jeg vet jeg er heldig som har en sånn familie. Jeg savner de. Jeg trives i Alta. Jeg savner familien min. Men nå skal jeg bo minst seks uker hos mor og far! Vi kommer helt sikkert til å krangle og irritere oss, men vi kommer helt sikkert til å ha mange fine stunder sammen også. Gleder meg.

Natalia. Jeg skulle egentlig ønske at jeg aldri hadde møtt deg. Jeg skulle egentlig ønske at du aldri hadde trengt å bo et annet sted. Men du brakte noe viktig inn i livet mitt. Jeg unner deg kun det beste.

Hvem vet hvor lykken finnes?

Horas non numero nisi serenas

2010-05-14T16:31:00.001+02:00

Jeg teller kun de lykkelige timene.

Det har vært tider det har vært dårlig med telling. Det har vært tider det har vært vanskelig å holde ut til neste time. Det har vært tider der man bare ville sove de neste timene. Har det ikke? Vi har vel alle timer det ikke er verd å telle. Timer det ikke er verd å henge seg opp i. Timer det ikke er verd å bruke mere krefter på. Timer som rett og slett kan gå i glemmeboka!

Da er det morsommere med de timene det er verd å telle. De såkalt lykkelige. Man kan jo diskurere hva som er lykkelig, jeg velger å definere de timene jeg ikke er ulykkelig som lykkelige! Det er de timene jeg velger å telle. De morsomme. De hyggelige. De fine. De interessante. De lærerike. De filosoferende. De tankevekkende. De i godt lag. De i ensom majestet. De kjedelige. Ja, de kjedelige også - for de er i det minste ikke ulykkelige!

Det er mange timer å telle for tiden. Heldigvis kan jeg ganske mange tall. Potenser kan jeg også, om jeg skal være litt ambisiøs. Jeg vet det kommer dårlige timer en gang også. De får bare komme, jeg har ikke tid til å tenke på de for jeg skal telle flere lykkelige!

Barnelykke: Marta, Guro og Mari Sophie

Det sto skrevet på armen...

2010-05-13T14:29:00.005+02:00

Jeg skreiv noe på facebookstatusen min. "Våkna opp med et telefonnummer på armen! Hva skjedde i går?" Dette skapte et ras av kommentarer. En tirsdagsformiddag. Ringe eller ikke ringe? Google? Forslagene var mange, dette kunne virkelig forandre livet mitt! Og jeg hadde jo faktisk et telefon-nummer på armen min!

Jeg traff han i går. Faktisk. Hunken. Jeg ringte han etter å ha mota meg opp med rødvin og karaoke. Kom hit med det samme! Sa han, fort deg! Jeg forta meg. Heiv i hau, klina på litt mascara og flaksa ned til byen på høye hæler. Øyekontakten ble fort opprettet. Glimtet på plass, fine tenner (ja, mor!) og sjarmerende smil. Et catch. Stemningen var god, midnattsola skinte og ølen var kald.

My man ;)

Jeg, en totning

2010-05-12T12:18:00.002+02:00

Jeg kommer fra Toten. Og ja, jeg sier - jeg kommer fra Toten. Egentlig burde jeg kanskje skrevet "Je kjæm i frå Totn", men det stemmer ikke helt. Jeg kommer fra Toten. Dialekta forsvant på et sted. Eller kanskje den aldri var der, sånn helt på ordentlig? Jeg skal hvertfall hjem i sommer. Hjem til Toten. Hjem til fabrikken. Chipsen. Der farfar jobba. Den som farfar var med på helt fra begynnelsen av. Opplandschips het det da. Eller Taffel. Så kom danske Kims og kjøpte Taffel. Og nå har norske Orkla kjøpt Kims, så chipsen har blitt norsk igjen! Men fabrikken har alltid vært på Skreia. På Toten. Der jeg faktisk har bodd flest år av mitt liv. Sånn ca 19 år og 2 måneder + ferier og arbeidsledighetstider (eller økonomisk asyl som det også kan kalles...)

Men totning er jeg. Hvertfall på innsida. Selv om jeg ikke hører på Vazelina hver dag eller har breifælger på bilen min. Jeg har jo ingen bil! Og nå skal jeg igjen bo et par måneder på Toten. Jeg sjekker kjapt facebook-lista mi. Her i Alta har jeg faktisk venner som jeg har over 50 bekjente med! Jeg tror ikke jeg har så mange bekjente på Toten lenger i det hele tatt. Jeg har riktignok en del utflytta totninger på facebooklista mi (hvor jeg pr dags dato har 261 venner), men ikke så mange igjen på Toten.

Hjem til Toten. Hvor er hjemme? Der jeg har bodd lengst eller der jeg har flest venner?

Huset i skogen på Toten. Elsker det.

A-mennesker og B-mennesker

2010-05-10T09:23:00.002+02:00

Jeg er et B-menneske. Helt klart. Jeg skulle så indelig ønske jeg var et A-menneske! De er liksom de beste. Det er jo derfor de heter A. De er morgenfriske og får maassssse ut av dagen! Så er det B-menneskene. Sliter oss ut av senga en gang altfor tidlig. Får ikke gjort noe fornuftig før lunch egentlig. Og blir sittende oppe og surre til langt utover natta. Jeg liker jo egentlig det, å surre sånn utover natta. Og særlig nå som det er så lyst, nå glemmer jeg jo helt å legge meg. Det er liksom da man får tenkt alle de kloke tankene. Helt til man tenker- å herreligheten, er klokka så mye!!! Men da er det allerede for seint.

Jeg prøvde å være A-menneske en stund. Gikk tidlig å la meg, sto tidlig opp. Var veldig fornøyd med meg selv. Men fikk jeg mere ut av dagene? Den rytmen ble ikke helt automatisert, til slutt sklei det helt ut og man var tilbake i gammel tralt igjen.

Men til sommeren. Da må jeg være begge deler. For enten begynner jeg på jobb klokka seks om morran, eller så slutter jeg klokka elleve om kvelden. Mon tro hvilke uker jeg får mest ut av?

Den som sover synder ikke?

Nattedrømmer

2010-05-09T10:38:00.009+02:00

I natt døde jeg. Nesten. Noen andre døde hvertfall. Jeg var knust. Jeg hadde lyst til å dø.

Det var selvfølgelig en drøm. En nattedrøm som det nesten var umulig å dra seg ut av. En sorg så tung at jeg ikke maktet å åpne øynene. En fortvilelse som gikk inn i hjerterota. Uutholdelig smerte.

Jeg liker egentlig dagdrømmer bedre enn nattedrømmer. Dagdrømmene har man litt kontroll over. Nattedrømmene, de seiler sin egen sjø og man kan ikke bestemme noe som helst. Skumle saker.

Eksamen og sommerjobb!

2010-05-07T10:26:00.006+02:00

Eksamenstid. Før jeg skal begynne på chipsen skal jeg ha eksamen. Det er jo i grunnen derfor jeg skal jobbe på chipsen da. Fordi jeg er student. Hadde jeg ikke vært student så hadde jeg ikke trengt en sommerjobb.

Men ut av alle sommerjobber man kan tenke seg er ikke chipsen så ille! Jeg har gjort mye anna rart i løpet av min sommerjobbkarriere. Jeg begynte med å tørke spy på Teten. Teten er - for de som ikke kjenner til det - Østre Toten Festivitetslokale, der var det bygdefester og bingo. Det er utrolig hva jenter kan finne på å putte i do når de er fulle! Guttedoen var seriøst mye bedre å vaske etter en fest. Så var jeg en sommer på et gamlehjem. Det var ganske koselig. Selv om jeg fikk kjeft av en fyr fordi jeg ikke klarte å rulle røyk. Han skulle hvertfall ikke gå over til sigaretter selv om han ikke klarte å rulle selv! Nei, makan til dårlige sommervikarer hadde han ikke vært borti. Så jobba jeg på en bensinstasjon. Der var jeg jo på ranskurs og greier! Fikk tilegnet meg en del ny kunnskap også faktisk. 2-takts og 4-takts og gratis bilvask fikk jeg også! Jeg hadde ikke bil da, men det var jo en fin frynsegode.

Så kom den store store sommerjobben. Den største som jeg hadde i mange år: Trafikk-konsulet i SAS på nyåpna Gardermoen. Det var tider det! Den første sommeren der, vi burde hatt klage-tillegg! For går du rundt på G med uniform er alt din feil. Uansett hva. Om doen er tett så er det faktisk din feil, det også. Og hvertfall om bagasjebåndet står! Og at man må hente ut bagasjen sin på G uansett når man kommer fra utlandet, selv om man skal reise videre, det er iallefall din feil. Jeg jobba faktisk her hver ferie i mange år. Har mange gode, triste, morsomme, skumle historier fra denne jobben. Det er mye som skjer på en flyplass, mennesker møtes og skilles, er på vei til eller fra. Gleder og sorger. En hel liten verden, faktisk!

Så gikk det noen år med ordentlig jobb, jeg var ferdig utdannet og jobbet i Storyteller, i NRK og så til slutt i TV Nord. Og så plutselig på seiltur og så plutselig blakk og så plutselig arbeidsledig peppermø boende hos mor og far! Hva skjer? Vel, det var bare å starte på nytt. Med sommerjobb.

Det er ikke så mange steder å jobbe på Skreia, så det ble chipsen. Fabrikken. Kims. Kjært barn har mange navn. Det var en hel liten verden der også. Potetene sang, maskinene klakka, eskene dunka, pallene ség sakte over gulvet, chipsen visla og nøttene trampa i takt. Klakk, plokk, poosj, klakk, plokk, pooosj, yyn, taktaktaktaktak, poos, ririririri, dunk, posj, yyy, dunk, posj, yyy...

Ingen kos uten Kims!

Dagdrømmeren har gjenoppstått!

2010-05-06T11:03:00.006+02:00

Det nærmer seg en ny sommer på Kims, så da gjennomstår vel denne bloggen også!

Jeg la den ned da jeg flyttet til Den Lille Byen. Det skjedde så mye. Jeg skulle treffe igjen gamle venner. Jeg skulle bli kjent med nye. Jeg skulle bli student igjen. Jeg skulle leve et skikkelig seriøst liv! Da kom smellen. Den smellen som visstnok ikke er så uvanlig for folk som har gjort noe helt annet et år, for eksempel vært på seiltur. Det blir vanskelig å finne meningen i hverdagslivet. Alt jeg ønsket var å reise ut på havet igjen. Til de enkle valgene. Skal jeg sole meg foran eller bak? Sove eller bade? I stedet satt jeg på en nitrist studenthybel et kaldt sted og skulle bli lærer. Jeg skal være ærlig, jeg har aldri hatt en drøm om å bli lærer. Det er mer et fornuftsvalg. Jeg fant ingen jobb. Jeg turde ikke dra til Den Store Byen. Sånn var det egentlig.

Så gikk det slag i slag gjennom vinteren. Jeg fikk piller av legen. Det kom et lokk inni hodet mitt. Jeg sov. Jeg gikk i dvale. Så kom våren og jeg fikk andre piller av legen. Det tok tre dager å gjenoppstå! Piller på godt og vondt.

Jeg er tilbake. Jeg leser så det freser til eksamen. Jeg drømmer om ny seiltur, men det har ingen hast. Jeg skal plukkke brente chips i sommer. Jeg har søkt på en jobb til høsten. Jeg har fått igjen troa :)

Den Lille Byen

2009-07-23T10:58:00.003+02:00

Dagens produkt: Natursticks med havsalt og pepper
Dagens artist: Mer listepop (må slutte å høre på radio i bilen!)

Jeg har bestemt meg. Jeg skal flytte til Den Lille Byen. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre der da. Skal studere littegranne, men jeg bør jo helst jobbe littegranne også. Det dukker vel opp noe. Jeg burde egnetlig flytta til Den Store Byen og fått meg en "ordentlig" jobb. Det høres jo flott ut, men jeg vilikkevilikkevilvikke! Så kanskje jeg gjør et dumt valg nå. Kanskje jeg flytter ut av karrieren min? Eller kanskje noe helt annet skjer?

Det som hvertfall er helt sikkert (og ganske deilig) er at alle kollegaene mine også mener at Den Store Byen er et pyton sted man helst ikke bør bo. Noen av de vil helst ikke dra dit heller, det synes jeg er litt vel drøyt da. Men det er forskjell på å være på besøk et sted og på å bo et sted.

Så nå har jeg altså tatt et valg. Går det ikke får jeg ta et nytt valg litt seinere. Så nå setter jeg meg snart i bilen min (!) og kjører til Den Lille Byen - og det gleder jeg meg til!

Junk Food

2009-07-23T10:43:00.006+02:00

Dagens produkt: Delivio med salt og Delivio med havsalt og pepper
Dagens artist: Div listepop (hjerneklister)

Jeg skal innrømme det: Jeg spiser fra søpla. Jeg stikker hånda dypt ned i søplesekken, graver rundt og griper rundt noe som kjennes spisende ut. Det føles litt ekkelt. Man skal liksom ikke spise ut av søplesekker! Man skal spise av fat og boller og sånn. Alikevel gjør jeg det gang på gang, selv om jeg prøver å la være. Jeg kikker rundt meg, litt flau, noen som ser meg nå? En gang til, bare én gang til! Prøver å være litt diskret, later som om jeg skal kaste noe - men så kommer hånda opp igjen - og den er ikke tom. Søplesekken er full av lekkerbisker. Yammy.

Junk Food. Love it. Ekkelt?

Supersommervikar!

2009-07-21T13:23:00.007+02:00

Dagens produkt: French Fries, Potet Sticks og Backon snacks
Dagens artist: Audioslave

I dag var jeg den på jobb som hadde jobbet der nest lengst. Jeg synes litt synd på han som har jobba der lengst egentlig. Samtidig som han er en sånn fyr som liker å være mye flinkere enn alle andre, så kanskje han egentlig hadde det som plommen i egget? Bare at han kanskje var litt sliten da. Jeg prøvde nå hvertfall å gjøre mitt beste. Trykke litt på knapper her og der som jeg ikke har helt kontroll på, men som sikkert funker sånn og sånn! Det verste som kan skje er jo at noe chips blir ødelagt. Eventuelt problemet litt større.... Men egentlig går det stort sett greit. Og når en ting stopper opp flere ganger så blir man jo enda flinkere! Så nå er jeg veldig flink med lime-settepålokk-og-veie-maskina. For i går var et baconhelvete. Ekle, ekle baconsnacks overalt. Posene satte seg fast, smalt og spruta ekkel backonsnacks over hele maskina mi. Pop! Pop! Og så fant maskina ut at det er sikkert myyyye finere om det er to lokk på hver eske! Strålende. Jeg plukka av lokk, jeg satte på lokk, jeg løp rundt meg selv for å sørge for at produksjonen på min linje ikke stoppet opp. Og det gjorde den jo heller ikke, siden jeg er supersommervikaren. Men det er da en av de andre sommervikarene som ikke er supersommervikar som hadde en annen linje som gikk mye greiere setter seg ned og ser på meg! Jeg trodde jeg skulle eksplodere som en baconsnackpose i klem! Bæng!

Men det gjorde jeg jo selvfølgelig ikke. For jeg er jo ingen baconsnackpose, heldigvis. Så ekkel er jeg ikke!

Kanalsyn, et syn for guder

2009-07-16T19:16:00.009+02:00

Dagens produkt: Elias
Dagens artist: Samba King Brothers (noe sånt): Carouseles!

I dag har jeg kjeda meg på jobb. Og da mener jeg virkelig kjeda meg. Det skjedde ingentingen jo! Det vil si, det som skjedde var at alt funka som det skulle. Og da er det ikke mye jeg trenger ta meg til i grunnen. Fylle på papp og paller og lim innimellom. Det tar ikke så innmari lang tid, for å si det sånn. Så til slutt satte jeg meg ned på stablen med pappkartonger som ikke var blitt til esker ennå og så chipseskene flyte forbi meg. Jevnt og trutt seila de bortover samlebåndet som små båter på en kanal, den ene etter den andre. En liten kanal, ikke sånn som Panama-kanalen, men kanskje sånn som de kanalene i Nord-Skottland som de fleste andre seilerene tok? Det var da jeg begynte å nynne på Carouseles! Jeg kan ca to takter, men de to klistrer seg til hjernen. Dette var ikke med på å gjøre dagen min noe mer spennende akkurat. Nå er jeg forsåvidt blitt vant med ganske monotome dager der det ikke skjer så mye. Samme syn dag ut og dag inn. Lite som skjer dersom alt går som det skal. Men det er litt forskjell på å sitte og stirre utover havet i timesvis og på å sitte og stirre på maskiner som pakker chips. På havet for eksempel, så kan det plutselig dukke opp noen rare fugler! Det gjør forhåpentligvis ikke det inne på fabrikken. Der er det faktisk veldig lite rart som dukker opp, av og til en og annen litt merkelig kollega, men det er jo ikke så eksotisk i grunnen.

Jeg studerte chipseskene og tenkte på Panama og kanalen. Hvor fantastisk det hadde vært å faktisk seile gjennom Panama! Det er jo ingen kanal, egentlig. Det er jo en flott innsjø med krokodiller, monster-panamax-containerskip og et par seilbåter i ny og ne. Og den enorme følelsen da siste sluse åpnet seg og vi var i Stillehavet! Jeg har joggu meg seila helt fra Alta til Panama! Det er nesten 10000 nautiske mil, det. Ikke til å kimse av for en totning. Jeg konsentrerte meg innmari hardt om Panama, rare fugler og hav. Joda, det er verd det.

Rare fugler som landa på båten vår midt på Atlanterhavet

Siste sluse i Panamakanalen

9,8 tonn

2009-07-09T12:37:00.004+02:00

Dagens produkt: Polly peanøtter
Dagens artist: Husker ikke

I går løfta jeg 9,8 tonn Polly Peanøtter. Det er 28 000 poser à 350 gram fordelt i 1400 esker på 25 paller.

Mer er det egentlig ikke å si om den saken.

Livet etter Kim's

2009-07-08T00:34:00.006+02:00

Dagens produkt: Taffel nötter (finsk), OLW Nötter og russin (svensk)
Dagens artist: Grieg, Prøysen, div viser og en til som er altfor stygg til å skrive her

I dag har jeg tenkt litt på livet videre. Livet etter Kim's. Hvor fører det meg? Den Store Byen? Den Lille Byen? Det Bittelille Stedet? Jeg tenkte at uansett kunne det kanskje være greit å begynne med helt blanke ark og med helt nye fargestifter. Ingen knekte eller nesten oppbrukte. For når man maler med sterke farger (og det gjør jeg jo...) så kan det fort bli litt rot! Det funker ikke alltid å bare klæsje en ny farge oppå den gamle og tro at det skal bli bra. I beste fall ender man opp med noen sykedeliske greier. Det kunne jo forsåvidt vært interessant, men det høres i grunnen litt slitsomt ut. Selv for en fargeglad person som meg. Jeg mener, det får være måte på hvor fargerik man skal være!

Alt som henger med, alt man ikke klarer å legge bak seg, det man ikke vil legge bak seg. Det er få undo-funksjoner i grunnen. Ingen egentlig. -Her har du livet ditt, du har én sjanse! Værsågod og lykke til, du er ute alene på egne bein her. Det er klart man tråkker feil. Det er klart man har flaks. Det er klart at man av og til rett og slett er dyktig! Og det er klart at av og til må man bare gå videre, selv om man ikke vet hvor man havner. Seile dit det passer vinden best. Noe sånt.

Nei, det er nok på tide med noen blanke ark igjen, men hvor får jeg tak i de?

Peanøtter er sunt!

2009-07-07T12:22:00.002+02:00

Dagens produkt: Polly peanøtter
Dagens artist: Ludwig van Beethoven

Om noen har prøvd å fortelle deg at peanøtter ikke er sunt, så kan du hilse og si de at det er feil! Det kommer nemlig bare an på hvordan man bruker peanøttene. Jeg, for eksempel, spiser ikke så veldig mye peanøtter, men jeg bruker mye peanøtter.

Da jeg kom hjem fra jobb i går var jeg så sliten at jeg ikke orket skrive noe som helst. Jeg var helt av i armene og klarte knapt å løfte de. Jeg tok et kjapt regnestykke over hva jeg hadde gjort de siste to timene på jobb, nemlig pakke Polly Peanøttposer. Det var 250 grams poser, 28 i hver eske, 48 esker på hver palle og seks paller. Det blir 20160000 gram, 2016 kg eller 2,016 tonn om du vil. Og dette var bare de to siste timene. Tidligere på dagen holdt vi på med 350 grams poser, jeg har fortrengt hvor mange esker det ble.

Man burde kanskje ikke holde på med slik matte på jobb. Man kan jo bli matt bare av tanken. For nå sitter jeg her og vet at jeg skal gjennom samme økt seinere i dag. Armene verker og jeg har svikt i knea. Fingertuppene er såre etter å ha kuttet meg opp på alle pappeskene og jeg har et stort sår i panna etter at jeg stanga oppi noe da jeg skulle ordne noe. Hardt liv.

Var det noen som påsto at peanøtter ikke var sunt? Til høsten knuser jeg dere i håndbak ælle i hop!

Dagdrømming

2009-07-03T15:24:00.006+02:00

Dagens produkt: Polly Crispy Salsa Nuts
Dagens artist: Mongo Jerry/In the summertime (siste timen: Limahl/Neverendig story, da det så ut til å aldri ta slutt på nøtteposene som skulle legges pent i esker)

I dag kan jeg ikke fortelle dere hva jeg tenkte på tilfelle den som jeg tenkte på leser det her!

God helg!

Sing along!

Peanøttpåkledningssjekkerske

2009-07-02T22:29:00.005+02:00

Dagens produkt: Salsanøtter
Dagens artist: Litt forskjellig fado på magefølelsen, mest plystre- og nynneøvelser

I dag har jeg plukket ut dårlig coata og brente peanøtter. Coating er sånn man gjør før man krydrer sånn at krydderet skal sette seg ekstra godt fast. Smart i grunnen.

Nøttene er små og hvite og veldig mange og hopper forbi meg på et samlebånd. Jeg stirrer og stirrer, prøver å plukke ut så mange som mulig. Jeg hadde ingen å bytte med. Jeg sto slik i timesvis. Til slutt var jeg ikke helt sikker på hva det egentlig var som beveget seg der. Var det meg? Nøttene? Samlebåndet? Og de dunkene ytterst i synsfeltet, de har vel vært på vei ut av synsfeltet i hele dag - så hva gjør de her fortsatt!

De måtte jeg ta noen grep og fokusere på noe mer konkret. Madeira for eksempel. Der kjørte vi en kjelke kjempefort nedover den bratte byen. Nemlig.

Smash!

2009-07-01T20:52:00.008+02:00

Dagens produkt: Maisotos
Dagens artist: En-eller-annen-80-talls-dame med noe moonlight-ting.

I dag fikk jeg en av de største overraskelsene jeg har fått på fabrikken noen gang! På produksjonsplanen sto det bare NIDAR. Som i Nidar sjokolade og alt det der. Så lurte jeg på hva det kunne være for noe da, siden vi produserer veldig lite sjokoladeprodukter. Og selvfølgelig produserer vi ikke sjokolade - vi holder jo på med poteter og sånn! Og salte, sprøe greier. Som for eksempel det som er inni Smash!'en! Den salte, sprø maisaktige greia. I løpet av dagen har jeg sett flere hundre kg smashinnmat hoppe oppover ei renne og ned i en kasse. Jeg har dyttet palle etter palle med maisotos inn i palleheisen opp til lageret. Som små hatter eller blomsterblad spratt de glade oppover metallrenna og hoppet lykkelige ned i kassen for å bli shippet til Nidars sjokoladehimmel for et himmelsk spa-opphold i deilig sjokolade! I en eksplosjon av velvære og nytelse spretter Smash!ene ivrige opp i sine små poser kun for å tilfredstille oss! Åh, jeg vil være en av dem!

Jeg dytter og trekker på paller med tunge kasser. Svetten siler inne på den kokvarme fabrikken og jeg har træler i hendene. Men inni kassa hører jeg latter og rop fra tusenvis av små gledesspredere. Helt sant.

Paradise city

2009-06-30T18:20:00.007+02:00

Dagens produkt: Bamser med paprika
Dagens artist: Guns n' roses + div 80-talls

Take me down to the paradise city... Det er rart hvordan den første sangen du hører om morran surrer og går inni hue ditt resten av dagen! I dag tenkte jeg at jeg ikke skulle bekymre meg noe for fremtiden, men heller nyte de timene jeg hadde på jobb.

Paradise city.... Jeg løper rundt i lokalet og passer på maskinene mine, det er ikke mye rom for drømming i dag. Noe virker ikke. Så virker noe ikke. Og så virker heller ikke noe! Og når alt er sånn høverlig greit - da har vi ikke flere paller! Aiaiaiai.... Og uten paller får man ikke stablet mange chipsesker. Så da bar det ut på pallejakt. Eller egentlig bar det ut på jakt etter han som skulle hente pallene til oss da. Heldigvis fikk han ordnet paller i tide, ellers hadde hele kostebinderiet måtte stoppe opp. Og det er et ganske stort kostebinderi skal jeg si deg! Mye som skjer mellom potet og ferdig chips for å si det sånn.

Jeg løp i over åtte timer i dag. Musklene verker og jeg begynner å få træler i håndflatene. Det rare er, jeg er ikke sliten i hodet. Det er fint.

Mandagsmorgen; kræsjstart

2009-06-29T16:49:00.008+02:00

Dagens produkt: Elias
Dagens artist: Michael Jackson (selvfølgelig, han er jo overalt for tiden - til og med inni hodet mitt)

Å begynne på jobb klokka 0600 på en mandag er tortur! De første timene kranglet tankene mine med hverandre om hva som skulle opp til vurdering i dag. Jobb? Bosted? Menn? Det var som å ha en radio i hodet med flere kanaler som alle skurret og konkurrerte om plassen. Og mens tankene sloss med hverandre prøvde jeg å jobbe litt. Putte papp inn her, lim inn der, paller inn der borte og nøtter opp på den vekta der. Det var kokvarmt der inne. Ingen airkondisjon på chipsen, nei. Her skal man frityrsteikes alle som en!

Phu. Hodet mitt koker hvertfall. Og jeg må bestemme meg nå. I dag. Eller i morgen. Jeg kan søke på jobb i Den Store Byen, hvor jeg ikke vil bo. Eller jeg kan søke på en 60%-stilling som medielærer på Det Bittelille Stedet 17 mil unna Den Lille Byen. Det er jo en fin kombinasjon med ped.

Jeg har fornuften i ryggraden. Den sier jeg skal dra til Den Store Byen. Men jeg vil ikke. Vil ikke følge fornuften til Den Store Byen. Den får dra uten meg. Jeg blir her i skogen litt til.

Que pasa?

2009-06-26T20:40:00.001+02:00

Dagens produkt: Ingen, vaskedag
Dagens sang: Ymse seilsanger og litt plystring

I går fikk jeg brev om at jeg hadde kommet inn på både ped og spansk i Den Lille Byen. Det er deltid begge deler, så jeg må finne på noe mer å gjøre der. Men skal jeg bli lærer da?

Hvem? Hva? Hvor?

2009-06-25T23:10:00.004+02:00

Dagens produkt: French fries
Dagens artist: David Gray; Sail away (Takk Sten!)

I dag har jeg brukt mye tid på å filosofere over framtiden. Hva vil jeg? Hvor vil jeg bo? Det er store tanker over et samlebånd. Distré plukker jeg ut brente french fries, mens jeg prøver å trekke noen logiske konklusjoner. Hva er smartest å gjøre - flytte dit jeg har lyst til å bo, men hvor tvjobb-mulighetene er heller mindre, om ikke fraværende, eller flytte dit jeg kan få meg en jobb. Jeg kan helt sikkert få meg jobb i Den Store Byen. Men jeg liker ikke Den Store Byen. Den er så innmari stor, det er så innmari mange folk der og jeg hører så innmari ikke hjemme der. Men der kan jeg få meg en relevant jobb. Den Lille Byen derimot (eller kanskje helst den bittelille byen), der føler jeg mer mer hjemme! Men der er det ingen tvjobber, så da må jeg finne på noe annet å gjøre. Så vil jeg ofre tvkarrieren min for Den Lille Byen? Men det er jo ikke så smart å flytte til Den Store Byen når jeg ikke vil bo der? Selvfølgelig kan jeg flytte til en helt ny by, men jeg vet ikke om jeg orker bygge opp en omgangskrets enda en gang, jeg har jo gjort det noen ganger nå. Dét er i seg selv ikke så innmari stort problem egentlig, det er mere det faktum at da forlater jeg en annen omgangskrets.

Da jeg kom hjem fra jobb hadde jeg fått brev fra Høgskolen i Finnmark, jeg har kommet inn på både ped og spansk til høsten! Men ped da gitt, skal jeg bli lærer? En eller annen gang skal jeg kanskje bli lærer, men er det nå?

Jeg vet ikke jeg. Snart bør jeg vite noe. Gode råd tas imot med takk - skal jeg flytte dit jeg får meg en relevant jobb, eller skal jeg flytte dit jeg har mest lyst til å bo, men ikke får meg noen tvjobb?

Sangfugl

2009-06-25T09:57:00.011+02:00

Dagens produkt: Naturchips med havsalt
Dagens artist: Bob Marley

I dag har jeg plukket ut brente chips før de havner i posen og så puttet de samme posene i esker, begge deler for hånd. Vi var to stykker til å bytte på hver halvtime, heldigvis. Det kan bli ganske monotomt! For å få tiden til å gå så synger jeg litt for meg selv. Det er så bråkete der at det er ingen som hører meg, så jeg kan bare synge av hjertets lyst! Jeg har nå laget meg et helt lite reportoar. Jeg har øvet inn et knippe sjarmerende sanger av ulike artister, så nå kan bare Klaus Solstad komme så skal jeg synge fletta av han! Det hadde jo vært litt gøy, tenker jeg. Hm. Men det er jo slettes meg ikke sikkert at det låter like pent når maskinene er skrudd av.

Jeg trenger flere gladsanger å nynne på! Sånne som passer seg på en chipsfabrikk. Gode tips?

Favoritt-tanken

2009-06-24T10:33:00.000+02:00

Dagens produkt: French fries
Dagens artist: Bob Marley

Dette jeg holder på med nå er jo egentlig sparing i etterkant. Hadde jeg planlagt å dra på tur så hadde jeg jo spart litt først! Men ikke det nei, derfor bor jeg hos mor og far og jobber på chipsen.

Chipsen er ikke hvorsomhelst, det er Kims Chipsfabrikk som ligger i hjertet av potetlandet Toten, nemlig på Skreia. Det som er litt artig med chipsen er at farfar jobba her i gamle dager, han var faktisk ansatt nummer 1 da de startet opp i 1967! Det jobber fortsatt folk her som jobba her sammen med farfar og det synes jeg er ganske koselig.

Når timene blir lange prøver jeg å fremkalle minner fra turen som får tiden til å gå litt fortere. Favorittøyeblikket over alle der ankomsten til Tobago etter 24 døgn på Atlanterhavet med påfølgende julefeiring sammen med Motgang og Ruffen. Da nynner jeg litt Bob og drømmer meg vekk.