I dag har jeg vært sammen med mennesker i nesten ti timer sammenhengene. Det er ganske slitsomt for en sprukken sjel. Selv om mange av timene var sammen med en av mine favoritter - min nevø på knapt tre år. Nå kan vel mange mene at det er uansett slitsomt å følge en 3-årings tempo noen timer, for det kan bli ganske intenst. Jeg fikk meg riktignok en time på øyet, med 3-åringen sovende på fanget. Et fint øyeblikk.
Jeg skulle ønske jeg hadde mer å gi. At jeg fikk energi av å tilbringe tid med mine favoritter. At jeg har mer overskudd. Hvorfor får jeg ikke det av å gjøre ting jeg liker? Ryktene sier at det er slik det fungerer.
Nå har jeg kommet hjem. Jeg er helt kokt i hodet og klarer knapt holde øya oppe. Jeg tenker jeg burde vært glad fordi jeg har hatt en fin dag, men jeg er bare trist. Og jeg forstår ikke hvorfor.
Jeg tror jeg bare skal legge meg og prøve på nytt igjen i morgen.
