De som tok en annen vei

Første gangen jeg ble deprimert var jeg 18. Jeg var blitt voldtatt og slet med å komme meg videre. Jeg fortalte det ikke til så mange. Det gikk nesten et år før jeg selv innså hva som hadde skjedd. Så fortalte jeg det til noen få venner. Og noen forsvant.

Andre gangen jeg gikk på en skikkelig smell var jeg 30. Mens jeg gikk og ventet på psykolog sa jeg til en venninne at jeg trenger noen å snakke med nå. Det var fire uker til jeg fikk time hos psykologen, og det føltes som en evighet. Jeg ba henne holde ut med meg i fire uker. Hun gikk en annen vei.

Nå har jeg gått på en smell igjen. Og sitter her og lurer om jeg tør dele det med noen. Tåler 40-åringer mer?

Men jeg klarer ikke late som om alt er bra. Det får gå som det går.

Det kommer til å ordne seg. Bare følg meg litt på veien.

Hvordan havnet jeg her?

Hvordan havnet jeg i denne situasjonen? I tusen knas. Som om jeg sitter i en haug med glasskår som jeg skal forsøke å sette sammen igjen. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne.

Det er ikke første gangen jeg har gått på en smell. Men de andre gangene har jeg klart å stoppe før jeg kræsja med veggen, denne gangen var den der plutselig. Jeg var på jobb og kjente med ett - her kan jeg ikke være lenger. Jeg må gå. Så jeg tok veska mi, satte meg i bilen og begynte å kjøre. Så sov jeg. Sov og sov.

Legen var sånn passe streng og sa at jeg ikke måtte bare ligge under dyna. Ingen blir friske av å bare ligge under dyna. Så (nesten!) hver dag presser jeg meg opp. Spiser litt frokost. Tar meg kanskje en tur på land. Forsøker å lage en plan for hva jeg skal gjøre i løpet av dagen.

Som oftest får jeg det ikke til. Ofte kommer jeg meg ikke lenger enn til sofaen. Og båten min er ikke så stor, så det er ikke snakk om mange metrene! Så tenker jeg at litt må jeg jo få til, pante flasker kanskje. Eller fjerne den gamle neglelakken. Kanskje til og med komme meg i en butikk?

Panteflaskene har iallefall kommet seg til bilen. Og jeg har ryddet litt.

En fin dag. Egentlig.

I dag har jeg vært sammen med mennesker i nesten ti timer sammenhengene. Det er ganske slitsomt for en sprukken sjel. Selv om mange av timene var sammen med en av mine favoritter - min nevø på knapt tre år. Nå kan vel mange mene at det er uansett slitsomt å følge en 3-årings tempo noen timer, for det kan bli ganske intenst. Jeg fikk meg riktignok en time på øyet, med 3-åringen sovende på fanget. Et fint øyeblikk.

Jeg skulle ønske jeg hadde mer å gi. At jeg fikk energi av å tilbringe tid med mine favoritter. At jeg har mer overskudd. Hvorfor får jeg ikke det av å gjøre ting jeg liker? Ryktene sier at det er slik det fungerer.

Nå har jeg kommet hjem. Jeg er helt kokt i hodet og klarer knapt holde øya oppe. Jeg tenker jeg burde vært glad fordi jeg har hatt en fin dag, men jeg er bare trist. Og jeg forstår ikke hvorfor.

Jeg tror jeg bare skal legge meg og prøve på nytt igjen i morgen.

Jeg kan ikke klage.

Nei, man kan ikke klage. Om en har det litt fælt, så finnes det helt sikkert noen som har det verre. Og det gjør det jo helt sikkert også! Jeg sitter her på toppen av verden og har dekket flere av trinnene i Maslows behovshieraki. Jeg har bare ego-trinnene igjen. Sosiale behov, aktelse og selvrealisering. Så jeg kan jo ikke klage. Jeg har absolutt alle gode forutsetninger. Så jeg kan jo ikke klage.

Men fy søren det gjør vondt innimellom. Selv om jeg ikke kan klage.